Afghanistan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

جمهوری اسلامی افغانستان (Dari: Jamhūrī-ye Islāmī-ye Afġānistān ) د افغانستان اسلامي جمهوریت (Pashto:  De Afġānistān Islāmī Jomhoriyat ) Den islamske republikken Afghanistan
Riksvåpen Flagg
Lokalisering
Tidssone		UTC +4.30
Karakteristikker
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 41 647 500[a] km² 0 %
Befolkning  – Totalt:  – Tetthet:		Rangert som nr. 38 32 738 376[b] 50,56/km² innb./km²
HDI		0,229 (ikke rangert)
Styre
Styreform  – President:		Islamsk republikk Hamid Karzai
Nasjonale egenskaper
Offisielle språk		Pashto og persisk (dari)
Hovedstad		Kabul
Uavhengighet fra		Persia 1747
Valuta		Afghani (AFN)
Nasjonaldag		19. august
Nasjonalsang		d.: Soroud-e melli-ye Afġānistān (Afghanistans Nasjonalsang – سرود ملی افغانستان) p.:  Dā hewā́d melí Afġānistā́n day (Dette er det afghansk landet – دا هېواد افغانستان دی)
Toppnivådomene		.af
Kart over Den islamske republikken Afghanistan
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (9. oktober 2008)

Den islamske republikken Afghanistan er et fjelland i vestre Himalaya. Landet grenser til Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. Landet har ikke kystlinje.

Navnet Afghanistan kommer av det alternative navnet for Pashtunere: Afghanere. Disse er grunnleggerne av det moderne Afghanistan. Siste del kommer fra det persiske ordet stān (land).

Innhold 1 Historie 2 Politikk og ISAF-perioden 3 Provinser 4 Geografi 5 Økonomi 6 Norge i Afghanistan 7 Demografi 8 Kultur 9 Samferdsel 9.1 Luftfart 10 Utdanningssystemet 11 Litteratur 12 Eksterne lenker 13 Referanser

[rediger] Historie

Hovedartikkel: Afghanistans historie

Afghanistan blir ofte omtalt som «veikrysset i Sentral-Asia» og landet har en turbulent historie som oppmarsjområde for invasjoner. I oldtiden var landet kjent som Ariana eller Bactria, i middelalderen som Khorasan. Regionen som i dag heter Afghanistan har i gamle dager vært en del av det persiske riket og har opp gjennom tidene blitt okkupert av mange styrker inkludert, Aleksander den store, Dsjengis-khan, Det britiske imperiet og Sovjetunionen.

Den afghanske staten slik vi kjenner den i dag, oppstod i 1746 under Durrani-dynastiet, men kontrollen over landet ble gitt til Storbritannia helt frem til kong Amanullah kom på tronen i 1919.

Siden 1900 har elleve ledere blitt fjernet udemokratisk: 1919 (attentat), 1929 (abdisert), 1929 (henrettelse), 1933 (attentat), 1973 (fjernet), 1978 (henrettelse), 1979 (henrettelse), 1979 (henrettelse), 1987 (fjernet), 1992 (kastet), 1996 (kastet) og 2001 (kastet).

Den siste stabile perioden i Afghanistan var mellom 1933 og 1973 da landet var under kong Zahir Shah. I 1973 gjennomførte kongens svoger, Mohammed Daoud Khan, et kupp. Daoud og hele hans familie ble myrdet i 1978 da det afghanske kommunistpartiet overtok styret gjennom et kupp.

Motstanden mot regimet som fulgte var betydelig. I tillegg var regimet preget av innbyrdes konflikter. I august 1978 begynte den amerikanske regjeringen å støtte mujahedin i deres motstandskamp, og i årene som fulgte trente og bevæpnet CIA minst 35 000 krigere. Mange av dem var fra andre land, og blant dem var Osama bin Laden. I slutten av 1979 stod regjeringen i fare for kollaps, og den 24. desember intervenerte Sovjet. De neste ti årene førte Mujahedins motstand, støttet av USA, Pakistan og andre regjeringer, til at rundt 15000 sovjetiske soldater mistet livet. Disse tapene, samt internasjonalt press førte til at Sovjet trakk seg ut i 1989. For flere detaljer, se Den afghansk-sovjetiske krig.

På grunn av Sovjetunionens fall åpnet det seg en tilagang til de store gass, og oljefeltene rundt Det kaspiske hav, og Afghanistans strategiske betydning endret seg. Det kaspiske hav er en innsjø, og det er bare tre mulige ruter for rørledning ut til havet; Iran, Russland og Afghanistan. Alle de store oljeselskapene har siden forsøkt å få tilgang til denne gassen og oljen, delvis hver for seg og delvis i en sammenslutning ledet av Unocal. Verdens forskjellige regjeringer har også sett den strategiske betydningen av å ha tilgang til denne resursen.^[1]

Etter Sovjets tilbaketrekning fortsatte kampene mellom ulike mujahedin-fraksjoner. Dette førte til en situasjon der ulike krigsherrer regjerte og Taliban oppstod. Opprinnelsen til Taliban er kontroversiell, men i dag regnes Pakistan av de fleste som arkitekten bak organisasjonen. ^[2] De mest alvorlige sammenstøtene skjedde i 1994 da 10.000 stridende fra ulike fraksjoner ble drept i kampene rundt Kabul. Støttet av USA, Pakistan og Pakistans allierte utviklet Taliban seg til en politisk og religiøs maktfaktor og tok til slutt makten i 1996. Taliban klarte å erobre 90% av landet, bortsett fra Nordalliansens festninger, først og fremst i nordøst. Taliban forsøkte å gjennomføre en streng tolkning av islamsk Sharia-lov. Alliansen mellom Pakistan og Taliban ga muslimske krigere støtte og et trygt gjemmested (særlig Osama bin Ladens al-Qaida) og Afghanistan ble et sentrum for kamp mot vestlige intervensjoner i muslimske land.
Samtidig ble Taliban oppvartet og hyllet i vesten, hvor man hadde håp om at de skulle kunne skape nok stabilitet i landet til at en rørledning kunne bygges. Blant annet var der bred pressedekning på Taliban-ledelsens reise til Houston, hvor de hadde møter med ledelsen i Unocal, og rundreise, blant annet til Disneyland. Clinton-administrasjonen stilte seg i positive til samarbeidet, og sa de «kunne leve med» manglende demokrati og Talibans behandling av kvinner.^[1]
Etter at al-Qaida sprengte de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998 endret dette forholdet seg. USA forlangte at Afghanistan skulle utlevere Bin Laden. Da Taliban avslo bombet Clinton-administrasjonen en av al-Quaidas treningsleirer, og FN innførte sanksjoner i 1999, og skjerpet disse i 2001.^[2]

Under en økende internasjonal isolasjon ble Taliban regimet stadig mer fundamentalistisk. I mars 2001 sprengte de to 1500 år gamle Buddha statuer som var hugget ut av fjellet i Bamiyan-provinsen, fordi disse ble betraktet som avgudsdyrkelse. Ødeleggelsen førte til sterke internasjonale reaksjoner, og bidro til å gi støtte til en invasjon.^[2]

Sterkt influert av olje selskapene, og behovet for en rørledning, arbeidet Bush-administrasjonen allerede fra starten av for en invasjon av Afghanistan. Pakistan ble i juli 2001 informert om at invasjonen ville finne sted i oktober. Colin Powell reiste da rundt i Sentral-Asia og forsøkte å samle støtte til en krigs-koalisjon.^[1]

Angrepet på New York og Washington i september 2001 gav nye argumenter og begrunnelser for en invasjon, og USA fremsatte på nytt krav om at Bin Laden skulle utleveres.
Etter diplomatiske fremstøt fra Pakistan tok Taliban avstand fra angrepet på USA, og tilbød seg å utlevere Bin Laden. Forutsettingen var at USA fremla bevis for Bin Ladens delaktighet i planleggingen av angrepet. USA avviste dette, og forberedelsene til krig fortsatte.^[1]

Den amerikanskledede alliansens militære intervensjon startet 7. oktober 2001, og førte til Talibans fall. Målet var å fjerne basene til al-Qaida og å fange eller drepe Osama bin Laden, som USA mente stod bak 11. september 2001, og å fjerne Taliban-regimet. I midten av desember 2001 var invasjonen gjennomført.
Sent i 2001 møttes ledere fra motstandsgruppene i Afghanistan og områdene rundt til et møte i Bonn. Der ble man enige om en plan for opprettelsen av en ny regjeringsstruktur med Hamid Karzai som formann for et afghansk interimsstyre. Etter et landsdekkende Loya jirga i 2002 ble Karzai valgt til president.

I mars 2002 rystet en rekke jordskjelv Afghanistan der 1800 mistet livet og tusenvis av hjem ble ødelagt. Over 4000 mennesker ble skadet. Jordskjelvene skjedde i Samangan-provinsen (3. mars) og Baghlan-provinsen (25. mars). Det siste var verst og førte til flest omkomne.

Etter invasjonen trakk Taliban seg tilbake og gikk under jorden. Siden har de gradvis bygget opp den militære motstanden, og Afghanistan er i 2008 i praksis i borgerkrig. Taliban har tatt tilbake kontrollen over ca 10% av landet, mens regjeringen og okkupantene kontrollerer ca 30%.^[2] Landet sliter med enorm fattigdom, krigsherrer som tar seg til rette og en svært svak infrastruktur. Der er gjort lite gjenoppbygging etter krigen, og store deler av pengene som har blitt lovet i støtte har uteblitt. Miner er også et stort problem. Allerede før krigen var landet verdens mest minelagte, etter krigen ligger der i tillegg minst 70 000 ueksploderte fragmenter fra klasebomber igjen, som effektivt fungerer som landminer. Situasjonen for kvinner har heller ikke bedret seg nevneverdig i Afghanistan etter krigen. Burkaen er fremdeles nødvendig, og kvinner kan ikke bevege seg fritt. Svært lite av lovgivningen fra Taliban-tiden er endret, og den mye omtalte kvinnelige ministeren for kvinne-sak, dr Sima Samar, ble hurtig anklaget for blasfemi og fjernet.^[1]

[rediger] Politikk og ISAF-perioden

Afghanistan er ledet av president Hamid Karzai som ble håndplukket av Bush-administrasjonen til å lede et interimstyre etter Talibans fall. Han ble innsatt til president 7. desember 2004. Hans nåværende regjering består av medlemmer av Nordalliansen og en blanding fra andre regionale og etniske grupper fra overgangsregjeringen som ble dannet av Loya jirga. Den tidligere monarken Mohammed Zahir Shah reiste tilbake til landet, men ble ikke gjeninnsatt som konge og deltar kun ved seremonier.

Bonn-avtalen etablerte den Afghanske Grunnlovskommisjonen for å konsultere med offentligheten i landet og formulere et utkast til grunnlov. Grunnloven ble satt i kraft fra 4. januar 2004.

Tropper og etterretningsorganisasjoner fra USA og et antall andre land er tilstede i landet, noen for å bevare freden, andre har som oppgave å fjerne restene av Taliban og al-Qaida. FNs fredsbevarende styrker International Security Assistance Force (ISAF) har operert i Kabul siden desember 2001. NATO tok kontroll over denne styrken 11. august 2003. Mesteparten av landet er fortsatt under krigsherrenes kontroll.

27. mars 2003 etablerte den mektige krigsherren og vise-forsvarsminister general Abdul Rashid Dostum et styre for Nordsonen i Afghanistan og oppnevnte et byråkrati for denne. Han motsatte seg dermed president Karzais ordre om at det ikke skal opprettes soner i Afghanistan.

Eurokorpset tok over ansvaret for NATO-ledede ISAF i Kabul 9. august 2004.

Nasjonale valg ble holdt 9. oktober 2004. Over 10 millioner afghanere hadde registrert seg for å stemme. De fleste av de 17 kandidatene som utfordret Karzai boikottet valget, de mente det ble begått valgfusk. En uavhengig kommisjon fant bevis på fusk, men mente at det ikke fikk innvirkning på valget. Karzai vant 55,4% av stemmene. Han ble innsatt som president 7. desember. Det var landets første nasjonale valg siden 1969, da parlamentsvalg sist ble holdt.

I 2005 økte volden i landet opp mot valgene i september. I et attentat i Kandahar 29.mai ble en eldende anti-talibansk geistlig Mawlawi Abdullah Fayaz, drept sammen med Kabuls politisjef. I parlamentsvalget 18.september deltok likevel mange stemmeberettigede, og en giverkonferanse i London 1. februar 2006 ga løfter om mer enn 10 mrd US$ i bistand.^[3]

Siden mars 2006 har det pågått harde kamper mellom den NATO-ledede ISAF-styrken og Taliban. Det står 25 000 amerikanske og 20 000 NATO-allierte styrker i Afghanistan. Den 12. mai 2007 ble talibankommandanten Mullah Abdullah drept i Helmand. Opprørerne svarte med å kidnappe 23 koreanske misjonærer den 23. juli, alle unntatt 2 ble frigitt innen 30. august.

[rediger] Provinser

Hovedartikkel: Afghanistans provinser

Afghanistan består av 34 provinser, eller velayat:

1 Badakhshan 2 Badghis 3 Baghlan 4 Balkh 5 Bamiyan 6 Daikondi 7 Farah 8 Faryab 9 Ghazni 10 Ghowr 11 Helmand 12 Herat 13 Jowzjan 14 Kabul 15 Kandahar 16 Kapisa 17 Khost

18 Konar 19 Kunduz 20 Laghman 21 Lowgar 22 Nangarhar 23 Nimruz 24 Nurestan 25 Oruzgan 26 Paktia 27 Paktika 28 Panjshir 29 Parvan 30 Samangan 31 Sar-e Pol 32 Takhar 33 Vardak 34 Zabol

[rediger] Geografi

Hovedartikkel: Afghanistans geografi

Afghanistan er et fjellrikt land med sletter i nord og sørvest. Det høyeste punktet er Nowshak, 7485 moh. Store deler av landet er tørt, og ferskvannstilgangen er begrenset. Afghanistan har innlandsklima med varme somre og kalde vintre. Landet blir jevnlig rystet av jordskjelv.

De største byene i Afghanistan er hovedstaden Kabul, Herat, Jalalabad, Mazar-e Sharif og Kandahar.

[rediger] Økonomi

Afghanistan er et ekstremt fattig land, helt avhengige av dyrking og husdyrhold. Økonomien er preget av de siste 25 års politiske og militære uro, mens ekstrem tørke har bidratt til å øke nasjonens problemer i 1998 til 2001. Store deler av befolkningen mangler fortsatt mat, klær, husly og helsetjeneste. Inflasjon er fortsatt et alvorlig problem. Etter at den amerikanskledede koalisjonens krigføring førte til Talibans fall i november 2001, har mange av landets bønder gått over til å dyrke avlinger for eksport i stedet for å dyrke mat for landets befolkning. Et godt eksempel er dyrkingen av opiumsvalmuen, som videreforedles til opium. Produksjonen av opiumsvalmuen er 20 ganger høyere siden krigen i 2001, og utgjør over 90% av verdensproduksjonen. FN anslår at verdien av eksporten av opium utgjorde 4 mrd. dollar i 2007, dvs ca 50% av BNP.^[4]

Det er noe tekstilindustri og produksjon av sko og møbler rundt Kabul. Det dyrkes hvete, frukt, og holdes sau for ullproduksjon. I nord er det forekomster av naturgass og olje, og Afghanistan har også ressurser som kull, jernmalm, kopper, krom, baritt, svovel, bly, sink, salt og edelstener. Det produseres 730 mill kWh elektrisitet årlig (2005).

Internasjonale forsøk på å gjenoppbygge Afghanistan gjennom det afghanske interimstyret førte til at 4,5 milliarder dollar ble gitt gjennom Verdensbanken. Prioriterte områder for gjenoppbygningen inkluderer skolevesen, helsevesen og sanitære fasiliteter, støtte til administrasjon, utbygging av landbruket og gjenoppbygging av veier, energi og telekommunikasjon. To tredjedeler av befolkningen lever på mindre enn to dollar per dag. Barnedødeligheten er 166 per 1000 fødsler.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	8,4 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	13,8%		2005, UNDP Database
Industriproduksjon
Konsumpriser
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse (kun varer)	-2,53 mrd US$		2006, WTO Trade Profiles
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp	2,73 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	218 US$		2005, UNDP Database

[rediger] Norge i Afghanistan

Norge anvender i 2008 like mye penger på bistand som på sitt militære engasjement: 750 milliioner kroner.

800 millioner kroner blir brukt i Faryah-provinsen, der Norge leder stabiliseringsstyrken (PRT).

For bistanden har Norge tre hovedsatsinger: Landsbyutvikling, skole samt godt styresett.

[rediger] Demografi

Hovedartikkel: Afghanistans demografi

Befolkningen i Afghanistan er delt inn i et stort antall etniske grupper. Nøyaktige tall på størrelse og sammensetning av forskjellige etniske grupper finnes ikke siden det ikke har blitt holdt systematisk folketelling i det siste. Derfor er de følgende tallene unøyaktige. Persiskspråklige utgjør den største gruppen og er anslått til å være over 50 %(hazarere, tajikere, turkmene, uzebere snakker dari) av befolkningen. Disse består av tadsjiker (25 %), hazarere (20 %) og stammer som aimagh med andre. Den største gruppen er pashtoer med 42 %,den nest størst er tadjikere etterfulgt av usbekere (9 %). Turkmenere og balucher utgjør 8 %. De resterende 4 % består av 30 mindre språk. Det er vanlig å være tospråklig i Afghanistan. Et mindre antall etniske minoriteter, først og fremst sikher og hinduer snakker punjabi.

Religiøst er afghanerne først og fremst muslimer. (omtrent 85 % er sunnimuslimer og 15 % sjiamuslimer) Der er også hindu og sikh-minoriteter. En mange hundreår gammel jødisk minoritet på mange tusen har forsvunnet på noen få år. Mange av disse flyktet i løpet av borgerkrigen i 90-årene til naboland og til Europa og Amerika. Med Talibans fall har et antall sikher kommet tilbake til Ghazni-provinsen i Afghanistan.

[rediger] Kultur

Mange av landets historiske monumenter har blitt skadet i krigene de siste årene. De to kjente Buddha-statuene i Bamiyan-provinsen, 55 og 37 meter høye, ble ødelagt av Taliban fordi de ble regnet som symboler av en annen religion. De stod på FN sin verdensarv-liste, og Taliban fikk mye negativ internasjonal oppmerksomhet på grunn av ødeleggelsen.
Statuene skal nå delvis gjenoppbygges av UNESCO.

Andre kjente steder er byene Herat, Ghazni og Balkh. Minareten av Jam, i Hari Rud-dalen, befinner seg på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.

Folket i Afghanistan er dyktige ryttere, sporten kjent som Buzkashi er populær. Afghansk mynde kommer herifra.

Før Taliban tok makten var byen Kabul hjem for mange musikere som mestret både tradisjonell og moderne afghansk musikk, særlig i løpet av Nauroz-festivalen. Kabul i midten av det 20. århundre har blitt sammenlignet med Wien i det 18. og 19. århundre.

[rediger] Samferdsel

[rediger] Luftfart

Afghanistan har totalt 47 flyplasser, men bare 10 av disse har fast dekke. Den største og viktigste flyplassen er Kabul internasjonale lufthavn (IATA: KBL, ICAO: OAKB) i Kabul, som det meste av trafikk til landet går via. Andre store er flyplasser er Kandahar internasjonale lufthavn (IATA: KDH, ICAO: OAKN) i Kandahar, Mazar-e Sharif lufthavn (IATA: MZR, ICAO: OAMS) i Mazar-e Sharif og Herat lufthavn (IATA: HEA, ICAO: OAHR) i Herat.

Det nasjonale flyselskapet i landet er Ariana Afghan Airlines, som flyr inneriks mellom Kabul, Kandahar, Herat og Mazar-e Sharif. De har også internasjonale ruter til blant annet Dubai, Frankfurt, Istanbul. Ariana står også på EUs liste over bortviste flyselskap ^[5]. Andre store flyselskaper er Kam Air, Pamir Airways og Safi Airlines.

[rediger] Utdanningssystemet

Det ble anslått våren 2003 at 30 % av Afghanistans 7000 skoler har blitt alvorlig skadet i løpet av mer enn to tiår med okkupasjoner, borgerkrig og Taliban-styre. Bare halvparten av skolene har rent vann, mens mindre enn 40 % har brukbare sanitetsforhold. Utdanning for gutter var ikke prioritert under Taliban-regimet og jenter hadde ikke lov å gå på skole.

Med tanke på deres fattigdom og deres voldelig omgivelser, viser en undersøkelse utført av Redd Barna at afghanske barn er motstandsdyktige og modige. Undersøkelsen ga mye av æren for dette de sterke institusjonene familien og lokalsamfunnet utgjør.

Opp til fire millioner afghanske barn, kanskje det største antallet noen gang, antas å ha startet skoleåret som begynte mars 2003. Utdannelsen er åpen for både gutter og jenter.

36 % av befolkningen kan lese og skrive.

[rediger] Litteratur

• Griffiths, John C. 1981. Afghanistan: A History of Conflict. André Deutsch, London. Oppdatert utgave, 2001.
• Levi, Peter. 1972. The Light Garden of the Angel King: Journeys in Afghanistan. Bobbs-Merrill Company, Indianapolis / New York.
• Moorcroft, William and Trebeck, George. 1841. Travels in the Himalayan Provinces of Hindustan and the Panjab; in Ladakh and Kashmir, in Peshawar, Kabul, Kunduz, and Bokhara... from 1819 to 1825, Vol. II. Reprint: New Delhi, Sagar Publications, 1971.
• Toynbee, Arnold J. 1961. Between Oxus and Jumna. Oxford University Press, London.
• Wood, John. 1872. A Journey to the Source of the River Oxus. Ny utgave, endre av hans sønn, med en ekstra tekst, «Geography of the Valley of the Oxus», av Henry Yule. John Murray, London.

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Afghanistan – bilder, video eller lyd

Wiktionary: Afghanistan – ordboksoppføring

• 2002 FN kart over Afghanistan (PDF)
• Afghanistan Information Management Service - fra FN prosjekt
• Globalis.no:Afghanistan FN-sambandets atlas om Afghanistan som konfliktområde.
• Development Gateways portal om afghansk gjenoppbygning
• CIA - The World Factbook -- Afghanistan - CIA's Factbook on Afghanistan
• Library of Congress Country Study of Afghanistan

[rediger] Referanser

1. ^ ^{a b c d e} Pilger, John: The new rulers of the world. Verso, London 2002. s.110-114.
2. ^ ^{a b c d} Who are the Taleban? BBC-News. Publisert 28. februar 2008. Besøkt 28. april 2008.
3. ^ Håndsrekning til Afghanistan Aftenposten om giverkonferansen i London 2006
4. ^ Opium utgjør halvparten av Afghanistans BNP. Avis2 (16.11.2007). Besøkt 25.04.2008.
5. ^ EUs liste over bortviste flyselskap